november 2009

you took a chance on loving me

hjerte

ja hvad var kjærligheten? en vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. den kunde ruinere sin mand, gjenreise ham og brændemærke han igjen; den kunde elske mig idag, dig imorgen og ham imorgen nat, så ubestandig var den. men den kunde også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukkelig til dødens stund, for så evig var den. kjærligheten er guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne. da han sa: bliv lys! blev det kjærlighet. og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav. og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.

åh jeg liker å lese slike fine bøker som inneholder mange slike herlige setninger. etter å ha hatt en pause i nesten tre år, har jeg blitt glad i å lese bøker igjen. så fort jeg er ferdig med en bok, trenger jeg en ny, bare fordi jeg føler meg tom uten, på en måte, om man kan si det sånn. det er så fint å kunne forsvinne inn i en bok som klarer å sette ord på følelser og alt anna mulig rart. men jeg liker nesten bare kjærlighetsbøker, kanskje fordi jeg er en eneste stor klump som synes kjærlighet er det vakreste som fins i hele verden, selvom den også kan være det værste. jeg er sint i dag, men jeg prøver å tenke positivt, derfor får dere et klissete sitat fra boken victoria av knut hamsun. haha, æsj. hade.

it's written all over your face

jeg liker ikke mennesker. jeg liker ikke måten vi er bygd opp på. vi er ikke den vi utgir oss for å være. vi kan være så mye mer. jeg liker ikke følelsene vi kan føle. jeg hater hvordan de kan gnage seg inn i deg og bare kaste deg opp i luften i en lykkefølelse, for så å slenge deg ned i bakken igjen. jeg misliker hvor lett løgner svever ut av munnen min, og hvor vanskelig det har blitt å få frem det som er sant. jeg liker ikke at magen er sulten når alt du egentlig vil er å gå ned et par kilo til. jeg hater hvordan lukten din, ansiktet ditt, stemmen din fyller hele meg. jeg hater like mye hvor vanskelig det er å la livet gå videre, hvor vanskelig det er å slippe taket på det som en gang var. jeg hater at hjertet mitt knuser bare du sier hei. jeg liker ikke at dere sier dere liker meg når dere har blitt kjent med feil meg. jeg liker ikke at vi kan knuses så lett. jeg hater måten vi slipper andre inn i livet vårt for så å bli såra. jeg liker det bare ikke, kanskje fordi det gjør vondt. kanskje fordi jeg er sliten.

but we need pills to sleep at night

jeg føler at alt som var i meg har blitt blåst ut, akkurat som i en ballong noen slipper etter å ha blåst den opp. ballongen krymper og krymper, helt til den ligger flat, rynkete og oppbrukt på gulvet. det er ingenting igjen av meg. du tok alt. jeg er ingenting lenger. ingenting

 

and you will look at me, with eyes that see, and we will melt into each others arms

jeg har funnet ut at jeg trenger å skrive. jeg trenger å få ut følelsene mine på en eller annen måte. men det å la alle få se hvem jeg er, hva jeg heter, hvor jeg bor, det ble for mye. jeg er en av dem som gjemmer seg bak et smil, jeg er ikke en av dem som tør å vise hele verden at livet er vanskelig. jeg er feig. jeg vet. men så er det bare sånn det er. jeg har søvnproblemer, jeg er deprimert. for alle andre er jeg glad, problemløs og kanskje naiv. det har blitt en av så mange andre løgner for meg, men vet du hva? det fungerer. på en eller annen måte er det akkurat dette som gjør at jeg kommer meg gjennom dagene, ukene, månedene. noen ganger tror jeg til og med på mine egne løgner, og alt virker bra. for en liten stund kan jeg tro jeg er lykkelig, bare fordi jeg har fortalt det til meg selv og alle andre i en så lang tid, men jeg blir alltid slått ned i bakken igjen, alltid. men sånn er livet, ikke sant?

hits