oktober 2014

but fake happiness is still the worst sadness

jeg ser deg. jeg ser deg alltid. det spiller ingen rolle hvor mange mennesker som befinner seg rundt deg, som nærmest forsøker å gjemme deg. du skiller deg alltid ut. du vil aldri bli en del av massen- ikke for meg i alle fall. det er akkurat som om du lyser opp, eller.. du lyser vel egentlig ikke opp noe som helst. det er bare det at fokuset er på deg, alt og alle andre blir så utydelig. blurrete. og jeg ser bare deg. jeg ser deg alltid. men ser du meg? og jeg søker etter blikket ditt, men du møter det sjeldent. og de gangene du gjør, er det tomt- ingenting. akkurat som om du ikke husker meg. akkurat som om jeg kunne vært hvem som helst. kanskje er jeg hvem som helst. hvem som helst for deg.

tenk å være hvem som helst for et menneske som slettes ikke er hvem som helst for deg.

changing of the seasons

jeg er så glad i barn. men jeg blir kvalm av dem. jeg får det bare ikke til. og jeg sliter sånn med meg selv hver eneste gang de tar over hele leiligheten. tar over hele han. de tar all plassen og det er ikke lenger plass til meg. de tar all luften og jeg får ikke puste.

og dette er det eneste som er dumt med han. det eneste jeg misliker ved han. han har bagasje. ja, jeg kaller dem for bagasje. en jævla fuckings gedigen bagasje. en slik en som ville gitt deg en dødsdyr overvekt om du skulle ut å reise.

og hvis du synes jeg er teit eller egoistisk, så har du helt rett. jeg har i alle fall alltid tenkt det om slike mennesker, men vips så har jeg blitt et slikt menneske selv.

og det var en periode hvor jeg prøvde å akseptere at de alltid vil være her, hvor jeg prøvde å bli en del av dem. men tingen er jo nettopp det at jeg aldri kommer til å bli en del av dem. ikke på ordentlig i alle fall. de er produktet av han og henne. jeg vil alltid bli stående igjen utenfor.

og jeg vet ikke om det går an å forstå, men jeg synes det gjør så vondt at alt inni meg vrenger seg. og uansett hvor dårlig gjort det er overfor dem, så gir latteren deres meg hodepine. og selv om jeg aller helst vil stå der med åpne armer, så har jeg lukket døra for lengst

 

 

pusten din

og det er mørkt. helt mørkt. det eneste jeg kan se er konturene av ryggen hans. kroppen hans. pusten hans- det eneste jeg hører. og pusten min da. hvordan den forsøker å være lik hans. hvordan den forsøker å følge det samme mønsteret. inn.. og ut.. inn.. og ut.. og selv om det ikke føles helt naturlig, selv om jeg egentlig vil puste ut før han, så gjør jeg ikke det. hjertet mitt. jeg kan kjenne hvordan det banker bare for han. hvordan det for hver eneste kontraksjon hvisker navnet hans. fingrene mine. de stryker forsiktig over ryggen hans. pusten min. den er ikke lenger i samsvar med hans, jeg glemte meg. inn.. og ut.. inn.. og ut.. vi puster likt igjen. fingrene mine. mot huden hans. det er bare så vidt det er en berøring, men det er. og det er akkurat nok til å sende varme farger rundt om i hele meg. hvis jeg skulle vært en farge, ville det vært lyseblå- med litt lysegult i kantene. han er burgunder. han varmer meg. pusten hans. den går i et raskere tempo nå. det er kortere avstand mellom hver innpust og utpust. han er våken. jeg tror han er våken. pusten min. og pusten hans. i utakt. jeg prøver å følge mønsteret hans. inn... og- men så snur han seg. og det er vanskelig å se noe som helst, men han ser på meg. øynene hans er svarte. og fingrene mine stryker han over håret. ned bak øret. over til kinnet. ned mot leppene. han ser på meg. leppene hans. pusten hans. pusten min. det eneste som er. ingenting mer. og så kysser han meg. han kysser meg. sånn som bare han kan. og jeg vet ikke lenger hvem sin pust jeg hører, hvem sin luft jeg puster, hvem sitt hjerte det er som hamrer

girls chase boys chase girls



kroppen min tåler ikke alkohol mer. men jeg drikker jo ikke så ofte, så det er kanskje ikke så rart. men jeg begynner å snøvle etter bare en halv flaske med vin, kjenner at øynene mine ikke klarer fokusere helt, og så drikker jeg likevel opp resten av vinflaska og kjenner at verden går litt rundt. så drar jeg hjem klokken 23.00 og taxisjåføren lurer på om jeg faktisk virkelig vet hvor jeg bor? JA, JEG VET FAKTISK VIRKELIG HVOR JEG BOR SELV OM JEG ER FULL. og taxisjåføren lurer på om jeg ikke vil kjøre meg en liten tur, han skal selvfølgelig slå av taxameteret. NEI. nei, jeg vil bare hjem. mange taxisjåfører er ekle. jeg synes det burde være kamera i bilene deres. jeg synes du skal sette deg i baksetet, ikke foran. jeg synes aller helst at fulle jenter ikke skal ta taxi hjem alene, du burde ikke gå alene hjem heller. du burde egentlig ikke gjøre noen ting alene. du kan ikke en gang gå alene på doen i hotellresepsjonen mens kjæresten sitter i sofaen og venter

blikk som speiler havet

hits