oktober 2012

don't believe everything you think

man blir avhengig av den følelsen, vet dere det? det er litt sånn at fallhøyden har blitt enda større nå. jeg har laget en liten boble rundt oss.. han og meg.. men den sprekker så fort jeg er alene. det føles litt som om jeg går fra det å sveve på en rosa sky til å bli slengt rett ned i bakken. lurer på om det er nettopp derfor jeg alltid synes det er så vanskelig og bare være glad. for jeg går bare rundt og venter på at skyen min skal fordufte. nesten som om jeg synes det er bedre å være på bakken hele tiden.. for da slipper jeg smellet som kommer når jeg treffer bakken. hørtes det teit ut? ja. men det sier bare poff og så vips så tar virkeligheten meg igjen og jeg får mørke øyne. jeg klarer ikke hverdagen, så jeg skyver den foran meg. i stede for å ta meg selv sammen så blir jeg med han til haugesund fordi da vil hele verden kjennes ut som en drøm. jeg feier problemene under teppet og for en liten stund er det akkurat som om de ikke eksisterer, men de er der jo. 1.november skal jeg begynne å rydde skikkelig. ja, jeg har satt meg en dato. hverdagen må jo komme en gang den også, men heldigvis ikke helt enda

aujourd'hui, elle va être heureuse

så ble alt til rot og bakken forsvant litt under meg igjen. mest sannsynlig overdriver jeg og gjør alt verre enn hva det egentlig er.. hva det egentlig trenger å være.. jeg er litt tullete på den måten der. men så spiller det egentlig ingen rolle om jeg er tullete eller ikke, for jeg er sliten nå. så utrolig sliten. klarer ikke mer, orker ikke mer. jeg får ikke sove om nettene, så jeg sover vekk dagene i stede. heldigvis bor jeg med fine jenter som trekker meg litt opp og ut i høstluften. oransje trær og høstluft hjelper, lover deg. jeg kjenner at jeg skammer meg litt og klarer ikke helt fortelle til mennesker at jeg har gitt opp. det eneste mamma vet er at jeg er sliten. men så vet jeg med meg selv også at jeg har tatt den riktige beslutningen. jeg måtte ha en pause nå. og jeg skal skaffe meg hjelp. jeg klarer ikke få orden i hodet mitt alene. jeg ser det jo jeg også.. at jeg ikke klarer å tenke meg glad mener jeg. jeg tenker meg selv bare i tusen biter

midt oppi alt rotet mitt finner jeg han. hanhanhanhanhanhan. han som gjør det enklere å puste, han som fjerner et par kilo fra skuldrene mine, han som får meg til å le, han som fyller magen min med sommerfugler, han som gjør hele verden litt bedre. han. det vi har er noe av det fineste hjertet mitt noen gang har følt på, og jeg synes det er så rart. uvant. utrolig godt, men uvant. men jeg fremdeles meg- uansett hvor forelsket jeg er så spenner jeg bein. foten røkker til hele tiden og jeg klarer ikke holde den tilbake. hvor mye tåler du? han tåler heldigvis masse. og jeg kan prate med han uten at han rynker på nesa til meg. han ser meg og liker meg likevel. jeg tror jeg har funnet personen min

 

nå skal jeg ut for å puste litt, og i kveld skal sommerfuglene få flakse igjen

and my heart will come alive

scared i'll be torn apart by a wolf in mask of a familiar name on a birthday card

jeg har hatt en fantastisk tur med en fantastisk mann. jeg dro på en to ukers ferie med en mann jeg kysset for første gangen to uker før. det gjør det hele så surrealistisk og jeg henger ikke helt med. det går nok litt for fort i svingene for meg. hjertet mitt kjører sitt eget løp og hodet forstår ingenting. jeg synes alt er så himla vanskelig og er egentlig veldig splitta. alderen hans. han er eldre enn meg. mye eldre. og jentene mine sier at jeg ikke trenger tenke på det nå, bare ha det gøy. men greia er at jeg kan ikke bare ha det gøy. jeg tror nemlig ikke det fungerer helt på den måten. han gjør ikke det her fordi det er gøy, og det gjør ikke jeg heller. jeg har jo allerede fått sterke følelser for han. og mennesker sier at øynene mine glitrer av og til når jeg ser på han, og jeg kan kjenne det i hjertet mitt også. han har tatt hele meg med storm og alt føles ut som en drøm. turen vår, herregud- det er bare sånt som skjer på film, i eventyr.

 

og så er det skolen da. jeg failer så inn i granskauen at jeg aller mest bare vil legge meg ned å grine. lurer på om jeg skal droppe ut, men så kan jeg jo ikke gjøre det heller. kan jeg vel? nei.

 

she's looking at you- ah, no, no, she's looking at me

bli med meg til roma da vel? bli med?

i dag stikker jeg til roma. jeg blir borte til den 14. oktober. driter i skolen for jeg har sommerfugler i magen. vi skal være noen dager i roma før vi så reiser videre til barcelona og til slutt lisboa. han betaler hele reisen. reisen som egentlig skulle være til han og kjæresten. han kaller meg for jenta si nå
unnskyld

er det kanskje nå jeg skal klappe meg selv på skuldra og si at endelig gir du litt faen, endelig? men greia er jo det at jeg ikke gir faen.. det er jo derfor jeg er så sliten i hodet mitt for tiden- jeg går konstant rundt å kverner på alt i hele verden. det stopper aldri, ikke en eneste pause. våkner opp hver eneste dag med et like slitent hode- akkurat som om hjernen fortsatte å surre rundt på det i søvne. skal jeg være ærlig så skjønner jeg ikke helt hva jeg holder på med for tiden. hva er det egentlig jeg holder på med?
jeg forelsker meg.. i en mann.. ingen gutt denne gangen 



og plutselig trenger jeg ingen han i kursiv mer, fordi han er fin nok i seg selv
fordi han gjør han blass i forhold
tenk på det dere

hits