oktober 2010

to scratch our names in the park

jeg er som regel sliten, hele tiden. p en eller annen mte er det alltid noe som suger energien ut av meg. jeg trodde ikke det kom til bli snn dette ret. jeg hadde noe glede meg til, og det ga meg energi. jeg trodde derfor jeg kunne sveve gjennom dagene i min egen lille boble. men boblen sprakk fr jeg hadde rukket sveve. og plutselig fant jeg meg selv under dyna, igjen, uten noe glede seg til, uten noe energi. hva skulle jeg liksom gjre n? jeg vet ikke. jeg tror ikke jeg kommer til vite. og jeg kommer egentlig ingen vei.

men jeg har begynt leve litt igjen. jeg har begynt vre sammen med fine mennesker igjen. bare det la latteren fylle hele kroppen fr den spretter ut i et eneste stort brl, etterfulgt av noen sekunder hvor du bare m hive etter pusten fordi du ler for mye, og du har ingen sjans til stoppe. det er en herlig flelse. s egentlig gjr det ikke s mye vre sliten likevel. ikke nr man er sliten fordi man har ledd for mye, fordi man har hatt det for fint.

im always in this twilight



the pretty reckless - island/love the way you lie

det er vanskelig ha det vondt nr man vet at omtrent alle andre i hele verden har problemer som er verre enn dine. man fr drlig samvittighet. jeg fr drlig samvittighet. jeg skammer meg litt.

vent

kanskje opplever du at du beveger deg p knivseggen, og at bare litt uforsiktighet kan gjre at du faller. du overdriver nok litt, men det er godt mulig du n fr bruk for alt du har av selvdisiplin, klkt og visdom.



har sagt det fr, og jeg sier det igjen. horiskopet i vg passer bra nr dagene er vanskelige;
jeg gr i surr. jeg fler ikke lenger at jeg har noe liv.
- jo det er fint tjene penger til senere stunder, kunne g lange turer i verdens fineste hstvr og puste luften ordentlig inn, kunne ha tid til seg selv, le med familien uten drukne i lekser, vre med venner uten fle at det er ork. jo det er fint. livet er fint.. og jeg er fornyd med meg selv. jeg syns jeg er flink. men jeg er likevel delt. for jeg vet ikke lenger hva jeg vil. jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjre med meg selv. det tjene penger til senere stunder kjennes bortkastet ut. jeg vet det ikke er bortkastet, jeg vet det er det beste gjre. jeg vet det er smart av meg.

men det fles ikke smart ut. det fles bortkastet ut.

---

en natt drmte jeg at jeg gikk sammen med herren p en strand. mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt p himmelen over oss. i hvert av bildene s jeg avtrykk av ftter i sanden. i bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par ftter som gikk ved siden av hverandre. men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. dette forstod jeg ikke, s jeg sa til herren: du lovte meg, herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid g sammen med meg. men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor se. hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest? herren svarte: mitt kjre og dyrebare barn! jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. de gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.

dette er det fineste jeg vet. og jeg fr trer i ynene hver gang jeg leser det. h n hres jeg ut som en kristen idiot ogs. ikke det at det er noe feil i vre en kristen idiot. haha neida. ashgjkds. jeg mente det ikke snn. jeg liker tro p gud. det bare er godt. snn i hjertet mitt.
hits