oktober 2010

to scratch our names in the park

jeg er som regel sliten, hele tiden. på en eller annen måte er det alltid noe som suger energien ut av meg. jeg trodde ikke det kom til å bli sånn dette året. jeg hadde noe å glede meg til, og det ga meg energi. jeg trodde derfor jeg kunne sveve gjennom dagene i min egen lille boble. men boblen sprakk før jeg hadde rukket å sveve. og plutselig fant jeg meg selv under dyna, igjen, uten noe å glede seg til, uten noe energi. hva skulle jeg liksom gjøre nå? jeg vet ikke. jeg tror ikke jeg kommer til å vite. og jeg kommer egentlig ingen vei.

men jeg har begynt å leve litt igjen. jeg har begynt å være sammen med fine mennesker igjen. bare det å la latteren fylle hele kroppen før den spretter ut i et eneste stort brøl, etterfulgt av noen sekunder hvor du bare må hive etter pusten fordi du ler for mye, og du har ingen sjans til å stoppe. det er en herlig følelse. så egentlig gjør det ikke så mye å være sliten likevel. ikke når man er sliten fordi man har ledd for mye, fordi man har hatt det for fint.

im always in this twilight



the pretty reckless - island/love the way you lie

det er vanskelig å ha det vondt når man vet at omtrent alle andre i hele verden har problemer som er verre enn dine. man får dårlig samvittighet. jeg får dårlig samvittighet. jeg skammer meg litt.

 

vent

kanskje opplever du at du beveger deg på knivseggen, og at bare litt uforsiktighet kan gjøre at du faller. du overdriver nok litt, men det er godt mulig du nå får bruk for alt du har av selvdisiplin, kløkt og visdom.



har sagt det før, og jeg sier det igjen. horiskopet i vg passer bra når dagene er vanskelige;
jeg går i surr. jeg føler ikke lenger at jeg har noe liv.
- jo det er fint å tjene penger til senere stunder, å kunne gå lange turer i verdens fineste høstvær og puste luften ordentlig inn, å kunne ha tid til seg selv, å le med familien uten å drukne i lekser, å være med venner uten å føle at det er ork. jo det er fint. livet er fint.. og jeg er fornøyd med meg selv. jeg syns jeg er flink. men jeg er likevel delt. for jeg vet ikke lenger hva jeg vil. jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med meg selv. det å tjene penger til senere stunder kjennes bortkastet ut. jeg vet det ikke er bortkastet, jeg vet det er det beste å gjøre. jeg vet det er smart av meg.

men det føles ikke smart ut. det føles bortkastet ut.

---

en natt drømte jeg at jeg gikk sammen med herren på en strand. mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss. i hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden. i bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre. men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet. dette forstod jeg ikke, så jeg sa til herren: du lovte meg, herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest? herren svarte: mitt kjære og dyrebare barn! jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. de gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.

dette er det fineste jeg vet. og jeg får tårer i øynene hver gang jeg leser det. åh nå høres jeg ut som en kristen idiot også. ikke det at det er noe feil i å være en kristen idiot. haha neida. ashgjkds. jeg mente det ikke sånn. jeg liker å tro på gud. det bare er godt. sånn i hjertet mitt.
hits