september 2014

EVITCEPSREP



jeg har aldri fortsått meg på mennesker som åler seg inn på de som er "populære", nærmest svermer rundt dem- akkurat som om de var noen fluer rundt en bæsj.

they said the fire would stop burnin', that the flame wouldn't last

kjærligheten som eksisterer mellom han og meg er det fineste jeg vet om. jeg er så himla forelsket i han, i oss. jeg er forelsket i alt det som er mellom oss, alt det man ikke kan se eller føle ved. alt det som bare er. aller helst vil jeg bare drukne i den. forsvinne i den. men det går vel ikke? jeg vil ikke være hun. jeg tror det er viktig å kunne puste uten han, å kunne stå på egne ben- å kunne minne seg selv på at man fremdeles får det til. men det er vanskelig. og det hadde vært så enkelt å forsvinne i han, i oss. og når vi er på ferie, eller de dagene når jeg ikke orker, da tillater jeg meg selv i å drukne. og akkurat dét- er også noe av det fineste jeg vet om. noe av det beste jeg vet om. for det er jo da det føles som om verden rundt ikke eksisterer, at det kun er oss to, at tiden står stille. og jeg, jeg er bare lykkelig. sånn helt superduperuberlykkelig. nesten så jeg kunne tatt en salto, selv om jeg ikke vet hvordan man tar en salto. akkurat som om jeg var en syvåring på tivoli igjen. bare sånn at man virkelig kjenner det i hele kroppen, ja, helt ned til tuppen av lilletåa også! og plutselig elsker jeg livet like høyt som jeg elsker han.

 

og dere, jeg har vært hans i to år nå- og hele verden kan fremdeles eksplodere kun ved et eneste lite blikk
hei hurra for denne kjærleiken som redder hele verden (min verden i alle fall)
smil, bare hjertesmil

det kändes som dyra lyckopiller när han kysste mig på min mun

fordi det er på dager der kroppen er tung og tankene går i surr at solen betyr mest- bare man klarer å tvinge rumpa si over dørstokken. i dag var en sånn dag. og dørstokken var så himla høy, og jeg orket egentlig ikke. ville ha enda en dag under dyna, men så vet man så innmari godt med seg selv at det ikke gjør ting bedre. og etter å ha sittet i treningstøy i noen timer, klarte rumpa mi å få seg ut i den friske luften. og når man kommer hjem igjen, jo da er man svett og blid. nærmest lykkelig.

fra og med i dag er det ikke lov til å glemme den fine følelsen en liten treningsøkt kan gi, basta!

you're crazy and i'm out of my mind

hvordan vet man hvor grensen går? hvor går grensen min? når er det jeg tråkker over? har jeg tråkket over? kanskje. men jeg har viskelær, så jeg visker det bare bort. det er det som er så fint med å skrive med gråblyant igjen.

og jeg blir alltid helt plutselig tom for energi- utladet. jeg er litt som en iphone. min iphone i alle fall. den kan ha 37% strøm igjen, og så plutselig - tom for strøm, trenger å bli ladet. mens andre ganger, så varer den helt til det står 1% strøm igjen. skjønnerikke. i forigårs var jeg på 37%, men så plutselig ligger jeg under dyna og snorker bort to skoledager. den hverdagen dere, den suger alt ut av meg



kunsten å høre hjerteslag





"Så flate og tomme selv de vakreste ord kan høres ut. Hvor trist og kjedelig livet må være for de som trenger ord, som trenger å ta på, se eller høre hverandre for å være nær."

 

altså, dette er den fineste boken jeg noen gang har lest. forfatteren er så himla flink med ord, og setningene er slike som treffer hjertet. det var flere ganger jeg måtte lese ting opp igjen, bare fordi jeg syntes det var så fryktelig vakkert. jeg er jo en svaking for denne kjærleiken og synes ikke at det finnes noe finere, så kanskje er det derfor jeg forelsket meg i den. men åh, denne boken var så riktig. så hvis dere liker kjærligheten og fine setninger; leslesleslesles!

it is both a blessing and a curse to feel everything so very deeply

jeg gelmmer alltid det som gjør meg glad, så alt for fort. vil så veldig gjerne være ei slik ei som klarer å holde fast ved det som er positivt, det som er fint. men uansett hvor hardt jeg prøver å holde fast ved det, så glipper jeg det. og så står jeg her igjen, da. står her og ser hvordan alle de positive følelsene mine forsvinner fra meg, akkurat som en liten unge som ser 17.mai ballongen sin sveve bort fra seg. 

hadebra, da.




hits