juni 2011

does it ever go away?



no, i don't thing it does. not for me, it hasn't. i don't know... the weight of it, i guess. at some point, it becomes bearable. it turns into something that you can crawl out from under and... carry around like a brick in your pocket. and you... you even forget it, for a while. but then you reach in for whatever reason and... there it is
(rabbit hole)

if weakness is a wound that no one wants to speak of, then cool is just how far we have to fall

jeg leste noe på en blogg for noen dager siden. jeg husker ikke hvilken blogg det var.. men uansett da, så følte jeg at det hun hadde skrevet var litt sånn åja så det er sånn jeg har det. har hatt det.
akkurat sånn



man tenker som regel at når en depresjon forsvinner så er alt endelig bra igjen. fri. jeg tenkte sånn, jeg følte det sånn. i alle fall for en liten stund. man følte liksom at man kunne puste igjen uten at det gjorde vondt. de skarpe knivbladene som konstant gnagde på innsiden av ribbeina var endelig borte. men så ble det tomt. stille. akkurat som om man savnet alt det som pleide å gjøre vondt. og det høres så latterlig ut, og man føler seg så tragisk for å ha akkurat den tanken der. men for et sykt menneske er depresjonen alt som er akkurat når den er. og når den forsvinner.. er det ingenting igjen. endelig har man klart å sparke hull i denne muren bygget av tårer, hat, smerte, angst og vonde minner. endelig har man klart å legge den i ruiner. ruiner. tomt. ingenting. forstår dere? før hadde man i alle fall en mur å holde seg fast i. ja, den spiste deg opp innvendig, men du hadde i alle fall noe å holde deg fast i når det blåste som verst. men så ingenting. bar bakke. og det er så vanskelig når man egentlig forventer å være lykkelig, for man er jo ikke deprimert mer. er man vel? nei det slapp jo taket for lenge siden. men man våkner likevel opp med en klump i magen. ligger på badegulvet i fosterstilling. blir utslitt av å være med fine mennesker. skjønner ingenting? hvor er sommerfuglene mine? og man skammer seg sånn over seg selv, lurer på hva som er feil med meg. men så kom jeg over det denne jenta hadde skrevet. etter man har lagt en depresjon i grus.. det er da det virkelige arbeidet begynner. og det er tøft, tungt. krever alt en person har av krefter og vilje. det er jo nå man skal bygge seg noe solid og meningsfylt. noe som en gang kan bli noe vakkert, noe som du kan være stolt av. og det tar tid, det er vanskelig.

men man er i alle fall på den rette veien. jeg er på den rette veien

i want to be shameless like the sun

i dag har solen min skint til meg. men jeg ville aller helst ligge under dyna og sperre den ute forde. lyset er så skarpt og øynene mine svir. men jeg var flink jente og tok meg selv i nakken. for det er som dere sier, ting blir ikke bedre om man bare ligger der. så jeg kledde på meg treningsklær og løp meg en liten tur i skogen. det gjør alltid ting bedre, tankene blir litt finere igjen. lysere på en måte. også skjærte jeg opp massemassemasse vannmelon og satte meg ut i solen. så på skyene som lignet på fisker og dinosaurer og fly og alt i hele verden. og så kom lillesøster hjem med en nuss til meg, og da kom smilet mitt tilbake også. nå skal jeg grille med fine jenter og spise jordbær og is. hun ene beste fyller 20 år om noen dager, halveis til 40!! det må jo feires. men kroppen min stritter egentlig i mot og øynene sliter med å holde seg oppe. men jeg er like mye supertjej som livingdoll, så det så

she lost her sense of light; she has to hold my hand







du vet jeg klarte meg fint. klarer meg fint. lengtet ikke. men der var du. lurte på om jeg hadde noen notater til den franske og amerikanske revolusjon. for broren din skulle opp i eksamen, og dataen hadde klikka. det var ikke mer som skulle til.

i dag våknet jeg opp 10:10 og kysset meg selv på hånden, lukket øynene. 11:11, kysset meg selv på hånden, lukket øynene. 13:13, kysset meg selv på hånden, lukket øynene. jeg pleier aldri gjøre sånt. ler alltid av dem som gjør det. teitinger. men åh. tenk på meg. jeg ligger våken om kveldene og tenker på deg. tenk på meg. send meg en melding. tenk på meg. hjertet mitt dør litt igjen.

hadde jeg vært en annen som så på meg selv. da hadde jeg sagt at du ødelegger deg selv med det her. du må slutte. han er ikke den rette for deg, hadde han vært det, hadde han vært hos deg nå. hjertet ditt lengter ikke etter han, det lengter etter et annet navn. et annet navn det enda ikke vet om. og derfor er det lett å lure seg selv med at det er han du trenger, han du savner. for det er bare han du vet om. det er bare han hjertet ditt har kjent til. har. han er ikke der mer. klarer du ikke se det? du savner noen andre. og noen kommer til å komme. noen kommer til å finne deg. til slutt. så slutt og ødelegg deg selv med å lengte etter noen som knapt legger merke til deg. for det gjør jo bare vondt. vondere enn hva det trenger å gjøre. bare pust. vent. og ikke lukk øynene for resten av verden, bare fordi du henger fast i noen sommerfugler som for lengst har sluttet å flakse. da kan du risikere å gå glipp av den personen som ser hvor fantastisk du er. åpne øynene dine, åpne hjertet ditt.

------

dette er til deg som kommenterte et innlegg her om dagen, men like mye er det til meg selv også.
man må bare slippe taket og se fremover på alt det fine som venter

hits