februar 2013

jeg leter ikke mer, for jeg har funnet gull



serendipity

og så tenkte vi til helvete med hele verden og så sluttet vi å stresse så jævla mye med alt. men sluttet du egentlig å stresse? nei. jeg har høye skuldre til og med når jeg slapper av, jeg ligger anspent selv når jeg sover, jeg er sliten i hodet 24/7. jeg tror ikke det ligger i min natur å slappe helt av, jeg får det i alle fall aldri helt til. men jeg klarte å slippe litt taket; dreit litt i maten, dreit litt i det som gjør vondt, dreit litt i søvnen, dreit litt i alt man burde gjort. jeg spiser det jeg vil og veier like mye- om ikke enda litt mindre enn hva jeg gjorde før. jeg sover når jeg er trøtt og tenker ikke på om klokken er elleve, tre eller seks. jeg dreit i at jeg burde ha søkt på jobber og ble heller med han til haugesund og ålesund for å drikke hvitvin og bare være lykkelig. lykkelig. jeg er lykkelig med han. jeg har hatt kjæreste i fem måneder nå. jeg er så heldig at jeg har vanskelig for å forstå det selv. jeg kunne ikke hatt det bedre. men så stikker det i hjertet når fine unggutter slenger teite kommentarer om aldersforskjellen våres rett i trynet på meg. de gjør det bare for å såre, for å heve seg selv. og selv om jeg vet at jeg må tåle litt, så tåler jeg ingenting. og jeg vet jo at hadde det ikke vært aldersforskjell mellom oss så hadde de sagt noe som at "trubadurer ligger rundt med alle!". trubaduren min ligger ikke rundt med alle og hvis du virkelig tror jeg heller vil ha en 23 åring som oppfører seg som en drittunge er du bare dum. D.U.M. voks opp. slutt opp og sleng dritt om andre. du synker bare så mye lenger ned selv. men mens du koste deg videre resten av kvelden dro jeg hjem med tårer i øynene. for ja, aldersforskjellen plager meg litt- ikke fordi jeg tenker på den når jeg er med han, for det gjør jeg ikke. vi har det så fint sammen og treffer hverandre så himla godt på alle mulige plan. det som er vanskelig og gnager konstant er at jeg vil fortelle min mamma og resten av familien om oss.. men pga. aldersforskjellen er jeg redd for hvordan de vil reagere. ikke alle klarer å se/forstå det fine vi har, enkelte gidder ikke prøve en gang. dessuten er jeg jo ei flink jente, har alltid vært det, og frykten for å skuffe eller gjøre det vanskelig for familien min er så stor. det gjør vondt. det er første gangen jeg vil at mamma skal møte kjæresten min. jeg vil at hun skal se hvor fin han er, hvor heldig jeg er. men så blir jeg bare redd og usikker. og da hjelper det så veldig lite på at andre folk skal slenge stygge kommentarer. det gjør meg bare mer usikker. heldigvis er kjæresten min sikker på oss og på en eller annen måte klarer han alltid å fjerne vonde følelser og stygge tanker. og vips så har vi det finest igjen og noen ganger lurer jeg på om sommerfuglene i magen løfter hele meg. egentlig tror jeg at mamma ville sett akkurat det og bare vært glad på mine vegne, for jeg vet jo innerst inne at hun er en slik fin mamma.

hits