pepperkakehjerte

og en gang i løpet av forje uke sa det pang. sånn skikkelig. et helt forjævlig, gedigent pang. et slikt pang som bare finnes i store bokstaver og med tusen utropstegn etter seg. og det gjorde at jeg mistet stemmen min. det fantes ikke flere ord. de stoppet opp et eller annet sted inne i meg. de hopet seg opp til en ball, og ble der. det eneste jeg hadde var tårer og et hode som ville eksplodere. heldigvis har jeg en kjæreste som kan legge seg ned sammen med meg. holde rundt meg. bare være to om det. for det er bedre med to hoder som holder på å eksplodere, enn ett. det føles i alle fall bedre. akkurat som om mitt hode ville eksplodere pittelitt mindre bare fordi hans hode også ville eksplodere.

og tårene mine, de stoppet opp, men bare for å komme tilbake igjen. og slik gikk det helt til de ikke fantes mer. i hodet er det fremdeles kaos. og det føles litt som om hodet og kroppen ikke klarer å ta det innover seg. og jeg veksler hele tiden mellom å være livredd og glad, men aller mest er jeg bare forvirra. jeg forstår meg ikke på følelsene mine. jeg forstår meg ikke på tankene mine.
men så igjen; når har jeg egentlig noen gang gjort det?

Én kommentar

victoria

13.11.2014 kl.01:18

uff, liker ikke disse pængpæng, men kjekt at du har en du kan snakke med i hvertfall:)

Skriv en ny kommentar

hits