adios, bitchachos.

fant ut at jenter med kaos i hodet aldri klarer slutte å skrive - www.permanenthesitation.blogg.no

lille venn i magen min



unnskyld for at jeg i begynnelsen var usikker på hva jeg skulle gjøre med deg. unnskyld for at jeg tvilte. unnskyld for at jeg noen ganger gråter over å være tjukkebollafeita. unnskyld for at jeg til tider finner det vanskelig å si at jeg gleder meg til du kommer. unnskyld for teite tanker som lurer på hva faen jeg holder på med. unnskyld for at jeg aldri stryker på deg i offentligheten. unnskyld for at jeg synes det er vanskelig å gå med rak rygg de gangene jeg har på meg klær som fremhever deg. unnskyld for tvilen som tar tak i meg fra tid til annen. unnskyld for usikkerheten. unnskyld for at jeg noen ganger glemmer at du allerede er hele verden. at hver eneste celle i meg verker bare ved tanken på at noe skulle gå galt med deg. at hjertet mitt hopper over et slag for hver eneste lille bevegelse jeg kjenner. at jeg smelter til en eneste stor dam de gangene jeg får høre hjertelyden din. at det fineste jeg noen gang har opplevd, var å få seg deg på ultralyd. at du er verd å være tjukkebollafeita for. at jeg aldri har vært så glad i magen min som jeg er nå. at du er min lille baby, min lille dings- som jeg allerede er villig til å gå gjennom ild og vann for. du er jo kjærligheten min. du er alle ønsker og drømmer. du er mitt lille mirakel, vet du det?

happiness happens

og så føltes det som om hele verden ble snudd på hodet. og det eneste som fantes i flere dager var et gedigent kaos.

men noen ganger trenger man kanskje at hele verden skal bli snudd på hodet- bare for å innse at man har gått opp ned hele tiden. ja. verden er ikke lenger opp ned, den er bare fin (og litt skummel). jeg går med beina godt plantet på jorden nå, jeg står stødig - i alle fall stødigere. og selv om ting aldri har vært så uklart før, ser jeg alt klarere.

 

 

vil dere vite en hemmelighet? - den fineste hemmeligheten jeg noen gang har båret på..

jeg har en liten skatt i magen min. jeg har et pittelite hjerte som banker inne i meg.

bæsjemennesker



og hun er så flink til å få meg til å føle meg liten. pitteliten. jeg lurer sånn på om hun vet det selv. jeg tror ikke det. men hun får meg alltid til å føle meg dummere enn dummest. og plutselig så mister jeg troen på meg selv. går rundt og tror at jeg er dum. synes det er så teit at én person skal kunne stjele alt jeg har av selvtillit. jeg må slutte å la andre mennesker definere meg. det er så bortkastet.

11

og det er så rart å ikke vite. bare tro. bare lure. den 17. desember er jeg ferdig med å lure. da skal jeg endelig få svar. jeg har begynt å krysse fingrene mine igjen. jeg lukker øynene mine, hvisker enkelte ord - om og om igjen. og jeg håper at hvis det finnes en gud, så er han med meg nå.

the only heaven i'll be sent to, is when i'm alone with you

og det er det å drikke hvitvin som om det var vann. det er det å føle seg fin. det er det å tåle alt i hele verden. det er det å drepe teite mannfolk med blikket sitt. det er det å plutselig høre at han synger maria av blondie. det er det å smelte til en liten dam på gulvet sånn at alle andre kan se det. det er det å føle hvordan hjertet hopper over noen slag. det er det å høre han synge ut mot havet av rune rudberg. det er det å le så masse at kinnene gjør vondt. det er det å ha en klissete kjæreste. det er det å like å ha en klissete kjæreste. det er det å kjøpe mere vin. det er det at bargutten sier du har fremdels stjerner i øynene når du ser på han, du. det er det å kjenne hvordan rødmingen sprer seg over hele ansiktet. det er det å kysse han. det er det å spise kebab uten å bry seg om alle kaloriene. det er det å fryse, men samtidig være så himla varm inni seg. det er det å like regnet i bergen. for regnet i bergen treffer ansiktet mitt som noen bløte, deilige kyss.

du

det drypper sirup av deg

så klissete er du
du klisser meg
fast i deg

faen

je ne sais pas

verden er opp ned, og jeg er svimmel. men det spiller ingen rolle, jeg har bestemt meg. vi er enige. denne gangen skal jeg satse alt jeg har. 100%. jeg skal ikke spenne bein mer. aldrialdri mer. jeg skal skjerpe meg, bli en bedre utgave av meg selv. ja. så da kaster vi oss utenfor stupet da. lukker øynene og krysser fingrene for at vi lander på begge beina. 1-2-3

pepperkakehjerte

og en gang i løpet av forje uke sa det pang. sånn skikkelig. et helt forjævlig, gedigent pang. et slikt pang som bare finnes i store bokstaver og med tusen utropstegn etter seg. og det gjorde at jeg mistet stemmen min. det fantes ikke flere ord. de stoppet opp et eller annet sted inne i meg. de hopet seg opp til en ball, og ble der. det eneste jeg hadde var tårer og et hode som ville eksplodere. heldigvis har jeg en kjæreste som kan legge seg ned sammen med meg. holde rundt meg. bare være to om det. for det er bedre med to hoder som holder på å eksplodere, enn ett. det føles i alle fall bedre. akkurat som om mitt hode ville eksplodere pittelitt mindre bare fordi hans hode også ville eksplodere.

og tårene mine, de stoppet opp, men bare for å komme tilbake igjen. og slik gikk det helt til de ikke fantes mer. i hodet er det fremdeles kaos. og det føles litt som om hodet og kroppen ikke klarer å ta det innover seg. og jeg veksler hele tiden mellom å være livredd og glad, men aller mest er jeg bare forvirra. jeg forstår meg ikke på følelsene mine. jeg forstår meg ikke på tankene mine.
men så igjen; når har jeg egentlig noen gang gjort det?

oh, you're in my blood like holy wine

"still, what i want in my life
is to be willing
to be dazzled--
to cast aside the weight of facts

and maybe even
to float a little
above this difficult world."

- mary oliver

but fake happiness is still the worst sadness

jeg ser deg. jeg ser deg alltid. det spiller ingen rolle hvor mange mennesker som befinner seg rundt deg, som nærmest forsøker å gjemme deg. du skiller deg alltid ut. du vil aldri bli en del av massen- ikke for meg i alle fall. det er akkurat som om du lyser opp, eller.. du lyser vel egentlig ikke opp noe som helst. det er bare det at fokuset er på deg, alt og alle andre blir så utydelig. blurrete. og jeg ser bare deg. jeg ser deg alltid. men ser du meg? og jeg søker etter blikket ditt, men du møter det sjeldent. og de gangene du gjør, er det tomt- ingenting. akkurat som om du ikke husker meg. akkurat som om jeg kunne vært hvem som helst. kanskje er jeg hvem som helst. hvem som helst for deg.

tenk å være hvem som helst for et menneske som slettes ikke er hvem som helst for deg.

changing of the seasons

jeg er så glad i barn. men jeg blir kvalm av dem. jeg får det bare ikke til. og jeg sliter sånn med meg selv hver eneste gang de tar over hele leiligheten. tar over hele han. de tar all plassen og det er ikke lenger plass til meg. de tar all luften og jeg får ikke puste.

og dette er det eneste som er dumt med han. det eneste jeg misliker ved han. han har bagasje. ja, jeg kaller dem for bagasje. en jævla fuckings gedigen bagasje. en slik en som ville gitt deg en dødsdyr overvekt om du skulle ut å reise.

og hvis du synes jeg er teit eller egoistisk, så har du helt rett. jeg har i alle fall alltid tenkt det om slike mennesker, men vips så har jeg blitt et slikt menneske selv.

og det var en periode hvor jeg prøvde å akseptere at de alltid vil være her, hvor jeg prøvde å bli en del av dem. men tingen er jo nettopp det at jeg aldri kommer til å bli en del av dem. ikke på ordentlig i alle fall. de er produktet av han og henne. jeg vil alltid bli stående igjen utenfor.

og jeg vet ikke om det går an å forstå, men jeg synes det gjør så vondt at alt inni meg vrenger seg. og uansett hvor dårlig gjort det er overfor dem, så gir latteren deres meg hodepine. og selv om jeg aller helst vil stå der med åpne armer, så har jeg lukket døra for lengst

 

 

pusten din

og det er mørkt. helt mørkt. det eneste jeg kan se er konturene av ryggen hans. kroppen hans. pusten hans- det eneste jeg hører. og pusten min da. hvordan den forsøker å være lik hans. hvordan den forsøker å følge det samme mønsteret. inn.. og ut.. inn.. og ut.. og selv om det ikke føles helt naturlig, selv om jeg egentlig vil puste ut før han, så gjør jeg ikke det. hjertet mitt. jeg kan kjenne hvordan det banker bare for han. hvordan det for hver eneste kontraksjon hvisker navnet hans. fingrene mine. de stryker forsiktig over ryggen hans. pusten min. den er ikke lenger i samsvar med hans, jeg glemte meg. inn.. og ut.. inn.. og ut.. vi puster likt igjen. fingrene mine. mot huden hans. det er bare så vidt det er en berøring, men det er. og det er akkurat nok til å sende varme farger rundt om i hele meg. hvis jeg skulle vært en farge, ville det vært lyseblå- med litt lysegult i kantene. han er burgunder. han varmer meg. pusten hans. den går i et raskere tempo nå. det er kortere avstand mellom hver innpust og utpust. han er våken. jeg tror han er våken. pusten min. og pusten hans. i utakt. jeg prøver å følge mønsteret hans. inn... og- men så snur han seg. og det er vanskelig å se noe som helst, men han ser på meg. øynene hans er svarte. og fingrene mine stryker han over håret. ned bak øret. over til kinnet. ned mot leppene. han ser på meg. leppene hans. pusten hans. pusten min. det eneste som er. ingenting mer. og så kysser han meg. han kysser meg. sånn som bare han kan. og jeg vet ikke lenger hvem sin pust jeg hører, hvem sin luft jeg puster, hvem sitt hjerte det er som hamrer

girls chase boys chase girls



kroppen min tåler ikke alkohol mer. men jeg drikker jo ikke så ofte, så det er kanskje ikke så rart. men jeg begynner å snøvle etter bare en halv flaske med vin, kjenner at øynene mine ikke klarer fokusere helt, og så drikker jeg likevel opp resten av vinflaska og kjenner at verden går litt rundt. så drar jeg hjem klokken 23.00 og taxisjåføren lurer på om jeg faktisk virkelig vet hvor jeg bor? JA, JEG VET FAKTISK VIRKELIG HVOR JEG BOR SELV OM JEG ER FULL. og taxisjåføren lurer på om jeg ikke vil kjøre meg en liten tur, han skal selvfølgelig slå av taxameteret. NEI. nei, jeg vil bare hjem. mange taxisjåfører er ekle. jeg synes det burde være kamera i bilene deres. jeg synes du skal sette deg i baksetet, ikke foran. jeg synes aller helst at fulle jenter ikke skal ta taxi hjem alene, du burde ikke gå alene hjem heller. du burde egentlig ikke gjøre noen ting alene. du kan ikke en gang gå alene på doen i hotellresepsjonen mens kjæresten sitter i sofaen og venter

blikk som speiler havet

EVITCEPSREP



jeg har aldri fortsått meg på mennesker som åler seg inn på de som er "populære", nærmest svermer rundt dem- akkurat som om de var noen fluer rundt en bæsj.

they said the fire would stop burnin', that the flame wouldn't last

kjærligheten som eksisterer mellom han og meg er det fineste jeg vet om. jeg er så himla forelsket i han, i oss. jeg er forelsket i alt det som er mellom oss, alt det man ikke kan se eller føle ved. alt det som bare er. aller helst vil jeg bare drukne i den. forsvinne i den. men det går vel ikke? jeg vil ikke være hun. jeg tror det er viktig å kunne puste uten han, å kunne stå på egne ben- å kunne minne seg selv på at man fremdeles får det til. men det er vanskelig. og det hadde vært så enkelt å forsvinne i han, i oss. og når vi er på ferie, eller de dagene når jeg ikke orker, da tillater jeg meg selv i å drukne. og akkurat dét- er også noe av det fineste jeg vet om. noe av det beste jeg vet om. for det er jo da det føles som om verden rundt ikke eksisterer, at det kun er oss to, at tiden står stille. og jeg, jeg er bare lykkelig. sånn helt superduperuberlykkelig. nesten så jeg kunne tatt en salto, selv om jeg ikke vet hvordan man tar en salto. akkurat som om jeg var en syvåring på tivoli igjen. bare sånn at man virkelig kjenner det i hele kroppen, ja, helt ned til tuppen av lilletåa også! og plutselig elsker jeg livet like høyt som jeg elsker han.

 

og dere, jeg har vært hans i to år nå- og hele verden kan fremdeles eksplodere kun ved et eneste lite blikk
hei hurra for denne kjærleiken som redder hele verden (min verden i alle fall)
smil, bare hjertesmil

det kändes som dyra lyckopiller när han kysste mig på min mun

fordi det er på dager der kroppen er tung og tankene går i surr at solen betyr mest- bare man klarer å tvinge rumpa si over dørstokken. i dag var en sånn dag. og dørstokken var så himla høy, og jeg orket egentlig ikke. ville ha enda en dag under dyna, men så vet man så innmari godt med seg selv at det ikke gjør ting bedre. og etter å ha sittet i treningstøy i noen timer, klarte rumpa mi å få seg ut i den friske luften. og når man kommer hjem igjen, jo da er man svett og blid. nærmest lykkelig.

fra og med i dag er det ikke lov til å glemme den fine følelsen en liten treningsøkt kan gi, basta!

you're crazy and i'm out of my mind

hvordan vet man hvor grensen går? hvor går grensen min? når er det jeg tråkker over? har jeg tråkket over? kanskje. men jeg har viskelær, så jeg visker det bare bort. det er det som er så fint med å skrive med gråblyant igjen.

og jeg blir alltid helt plutselig tom for energi- utladet. jeg er litt som en iphone. min iphone i alle fall. den kan ha 37% strøm igjen, og så plutselig - tom for strøm, trenger å bli ladet. mens andre ganger, så varer den helt til det står 1% strøm igjen. skjønnerikke. i forigårs var jeg på 37%, men så plutselig ligger jeg under dyna og snorker bort to skoledager. den hverdagen dere, den suger alt ut av meg



kunsten å høre hjerteslag





"Så flate og tomme selv de vakreste ord kan høres ut. Hvor trist og kjedelig livet må være for de som trenger ord, som trenger å ta på, se eller høre hverandre for å være nær."

 

altså, dette er den fineste boken jeg noen gang har lest. forfatteren er så himla flink med ord, og setningene er slike som treffer hjertet. det var flere ganger jeg måtte lese ting opp igjen, bare fordi jeg syntes det var så fryktelig vakkert. jeg er jo en svaking for denne kjærleiken og synes ikke at det finnes noe finere, så kanskje er det derfor jeg forelsket meg i den. men åh, denne boken var så riktig. så hvis dere liker kjærligheten og fine setninger; leslesleslesles!

Les mer i arkivet » Desember 2015 » Mai 2015 » Januar 2015
hits